Wednesday, June 16, 2010
I dag har vært en følelsesmessig hard dag, men det har vært en god dag og det er jeg glad for.
Poden våknet "uthvilt" og fornøyd kvart over åtte og erklærte at han skulle på skolen i dag. Avgjørelsen som falt i går klokka elleve var satt til at han skulle være hjemme i dag, og den ble bare styrket av at poden var våken i natt med kraftige smerter i bena som ga seg først etter en stikkpille. Det var ingen motstand når han fikk beskjed om å være hjemme, han syntes det bare var deilig!
Poden og pappaen har vært hjemme i dag, og det har gått tålelig bra. Selv kom jeg hjem rett før fire, og det tok ikke mange minuttene før jeg så at poden var på vippepunktet. Halv seks tok jeg han inn til tross for protester, tok tidlig kveldstell før vi satte på en film. Pappaen hadde jeg sendt ut slik at han skulle få litt tid alene med yndlingshobbyen. Jeg skulle sitte ved siden av, men ikke under samme koseteppe. Jeg fikk ikke lov å lese, men kunne gjerne sove middagslur. 2*3 brødskiver med servelat og god utsikt til tv`en var det han trengte. Jeg tror vi skal satse på den strategien i morgen også!
Med en gang filmen var over var avtalen at vi skulle gå på do/ badet, men det var litt vanskelig. Han skulle gjøre lekser på dataen først! Glupe meg sa til slutt at "nå har du gjort det de andre har gjort på skolen i dag" og da fikk jeg han med meg opp med løfte om å dusje. Siden lesetiden var over og han gjerne ville det, valgte han å bytte dusj mot lesing. Vi hadde en koselig kveldstund, med litt tulling. -men jeg fikk heldigvis snudd han! 
I dag har jeg fått bekreftet at han blir tatt opp på inntaksmøte hos BUPP i morgen, de hadde allerede begynt å se på den informasjonen de fikk av meg om tirsdagen. Rett etterpå ringte PPT og hadde gitt poden en midlertidig saksbehandler siden vår ikke kom tilbake på en stund. Den midlertidige saksbehandleren skulle kontakte BUPP i dag, så da ruller ballen fort, og det er deilig! Akkurat nå er jeg så utrolig takknemlig for alle som har vært ressurspersoner rundt poden siden han kom inn i systemet, og de herlige menneskene som tar tak i oss nå! Jeg tror ikke en eneste kommune i landet hadde stilt opp på samme måte!
Poden sover nå, han har gjort det siden halv ni. Vi har bestemt at han skal være hjemme i morgen også, det er heldigvis siste krampetak i skoleåret og skogstur står på timeplanen. Vi får se hvordan formen er utover dagen i morgen!
I dag skal jeg sove godt og vite at vi får prøve å fungere frem til feriemodusen slår inn på poden, og så kommer hjelpen på sensommeren!
Skrållan
I dag har det vært en jævlig dag.. det vil si, den begynte bra, men det var det første kvarteret.... Pappan hadde kommet hjem fra nattjobben og slappet av med tv`en når poden traska blid og fornøyd ned trappa, og siden pappan var sliten og ikke oppmerksom nok, ble ikke apparatet skrudd fort nok av.... Jeg fikk til slutt lirket han inn i rutinene og det endte med at jeg var "påkledningsmaskin" bare for å få han på skolen og meg selv på jobb. Han kom et kvarter for sent igjen, noe som ser ut til å ha blitt en vane de siste ukene.
Det var en deilig dag på jobben, sola skinte, det var varmt og jeg landet ordentelig. Det er deilig å være på jobb, der kan jeg være meg selv og slippe å være mamma for noen timer. Når jeg dro hjem var jeg forberedt på uro, men fikk beskjed av pappaen at alt var supert! Det var fint, for jeg var etter på jobben, og skulle ha litt hjemmekontor...trodde jeg..
Vi måtte avgårde og handle, da begynte det. Når vi kom hjem ville han ikke høre, og til slutt ble jeg sendt ut av pappaen når poden skulle gå på meg fordi jeg gjemte fjernkontrollen til tv`en. Da hadde jeg allerede slått av flere ganger etter at han skrudde på på apparatet. Jeg satt en stund i hagen, med fjernkontrollen i den ene hånda. Jeg så sikkert kjempedum ut! Jeg frøs, og pappaen ville ikke at jeg skulle komme inn igjen, så jeg gikk meg en tur, med slippers på bena, fjernkontrollen i hånda og småfrøs i skyggepartiene tynnkledd som jeg var.
Det tok ikke lange tiden før pappaen ringte meg og sa han hadde fått nok. Han var veldig frustrert, så han sa at vi måtte få hjelp og plassert gutten vår et sted hvor han kunne lære seg hvordan han skulle oppføre seg... jeg ble lei meg for det, og skyndte meg hjem. Gutten vår hadde landet litt, og pappaen var utslitt, trist og desillusjonert. Jeg håper at han skjønner hvilke utfordringer jeg har hatt alene siden fødselen, han har jo nesten ikke vært hjemme!!
Pappaen gikk og la seg, og jeg fikk til slutt lirka poden opp på badet med litt lek. Han trenger av og til å bli avsporet, så jeg var taxi. Han måtte holde seg fast selv, for etter utbruddet var trappa full av div ting og 60 delvis istykkerrevne donaldblader...Jeg hadde nok jeg måtte unngå for å komme frem og ikke skli! Poden ba som vanlig om unnskyldning, men han fikk ikke den veldig såre fasen i dag. -han var mest opptatt av at pappa ikke hadde tatt imot unnskyldningen, men hva hjelper det med unnskyldning når han fortsetter med å være fysisk samtidig? Pappaen fikk gjennomgå fysisk i morges, og det gjentok seg i kveld, men pappan har også en ting eller to å lære i forhold til kjapp tilgivelse.
Poden var i seng først når klokka var halv ti, og jeg satt der frustrert, sliten og alene i stua. Jeg spurte tante og onkel om de kunne ta poden en natt til helga, det er et av to steder han aksepterer å sove over. De skulle dessverre bort, og vi trenger en pause nå. Det er en uke igjen til ferien og jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut!
Pappaen har fått beskjed om å være hjemme i morgen, poden må ha fri fra skolen og ha en dag til å surre rundt. Ikke det at det hjelper med en dag fri på lang sikt (eller for en uke for den saks skyld), men forhåpentligvis gjør en dag eller to hjemme fra skolen at vi holder ut den siste uka. Det er så sinnsykt utmattende... Vi trenger hjelp nå! -men det hjelper jo ikke å ringe vakttelefonen til BUP, for vi må jo klare å håndtere vår egen unge! Han er jo bare et sårbart barn som prøver så godt han kan! -men vi trenger en diagnose og litt avlastning slik at vi kan takle de dårlige periodene bedre, slik det er nå går spiralen bare nedover i en voldsom fart! Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle en ny dag i morgen...
Skrållan den triste
Monday, June 14, 2010
Det har vært en utrolig deilig dag i dag, selvom jeg føler meg helt utslitt etter helgen. I dag var go`gutten tydeligvis uthvilt og klar for en ny uke, og travet ivei til skolen til rett tid! Ikke noe problemer derigården!
Når jeg kom hjem fra jobben møtte en blid og fornøyd gutt meg, tydeligvis ovenpå! -det gledet mammas hjerte!
I dag har jeg vært hos legen og fått henvisning til utredning hos Bup, noe jeg tror skal bli fint for oss. Jeg er selvfølgelig litt redd for at jeg problemgjør ungen vår, men vi har et problem. -og det har vi hatt siden han ble født så altfor tidlig.
Nå er han i seng, og forhåpentligvis sover han om en kort stund, det var ingen problemer i hele tatt i kveld. Av med tv`en når jeg sa ifra, rett på do og så opp på badet etter litt surring rundt. Litt surring er jo greit! ; )
Pussing av tenner, også de som er løse og som han panisk prøver å behandle så pent som mulig for at de skal vare noen måneder til,(favoritt-tenner som egentlig bør limes tilbake på plass ifølge han) og så rett i seng! -og for en kosestund med Ds-spilling! Han ville ikke at jeg skulle gå ned, for han ville kose! Ahh... om dagene bare kunne være sånn hver dag! ; )
Han fikk et bittebittelite utbrudd i senga, men dro seg fort inn. Han ba meg først om å gå ned for å få være litt alene, men ombestemte seg! Det var så lite at det egentlig ikke bør nevnes, men det bør nevnes fordi han taklet det så fint!
I kveld skal jeg kose meg og glede meg til en ny dag med verdens herligste gutt! (som han alltid er! )
Skrållan...
Sunday, June 13, 2010
I dag er det lørdag 12. juni 2010 og det er første dagen med nytt ”regime”. I går satt jeg alle kluter til, så nå ligger veien foran oss planlagt.
De siste ukene har vært utfordrende med mange utbrudd, det tærer på, og jo lenger tid som går, jo lavere er terskelen for fortvilelse når vi får utbruddene. Vi ser nå at ting eskalerer og sønnen vår på syv år blir mer og mer fysisk mot oss og inventaret, vi trenger hjelp nå…
Ansvarsgruppemøtet som skulle vært ble aldri noe av og vi fikk ikke beskjed. Jeg skjønner hvorfor det ikke ble gjennomført, men ikke hvorfor vi ikke ble informert om dette. Henvisningen til BUP skulle skje etter dette møtet, og når jeg tok tak i det var saksbehandler hos PPT sykmeldt.
Jeg ringte sporenstreks til fastlegen i går, da vi ikke ser at gagner noen med å vente til saksbehandler er tilbake. Hun kastet seg på og har gitt meg time mandag. Jeg ringte også BUP sin vakttelefon for å få litt rådgivning, og fikk beskjed om å levere inn søknaden personlig på tirsdag. Hun skjønte at vi var fortvilet og slitne, og at vi har kjempet en strevsom kamp i altfor mange år. –og hun visste akkurat hvilke spørsmål hun skulle stille for å få en reaksjon, og hun skjønte uten at jeg sa altfor mye. Hun er den første innen det offentlige som har brydd seg om fortiden, og ikke bare nåtiden eller de siste to årene…-og det er hele pakka som nå har gjort at jeg ikke klarer mer i det sporet vi er nå, vi må ha hjelp!
Gode råd fikk vi, og siden go`ungen var utslitt i går og dessuten fikk overnattingsbesøk av bestekompisen, har vi begynt med ny ordning i dag. Det har gått overraskende bra til tross for at det skulle vært en jævlig dag. Ingen utbrudd i hele tatt! ; )
Vi har latt han være i fred i dag, han har kjørt sitt eget løp i tillegg til at vi leide film og han fikk favorittmaten til kvelds. Når leggetid kom, begynte problemene…som vanlig….
”Hvor mange dager må jeg være uten tv for å slå deg, pappa?” var spørsmålet han aldri fikk svar på i kveld. Istede svarte pappaen med at han skulle si ifra når han var klar til å stelle seg. Det gjorde han usikker, for gudene skal vite at det har vært mer enn nok konsekvenser den siste tiden. Konsekvenser det ikke ser ut som om han skjønner og som han ikke lærer av. Det er slutt på konsekvenser nå. Vi skal ikke holde på med barneoppdragelse på en stund etter råd fra BUP, de tror det kan hjelpe oss fram til vi er inne i systemet.
Til slutt endte det med at jeg måtte gå på badet med han, det er gjerne sånn, for han synes pappa er litt streng. I dag tror jeg at han ble satt ut av pappaen sin, og han hørte ganske greit på meg på badet. Han måtte bare ha en ”time-out” når han slo seg. Jeg satt i trappa på utsiden av rommet og til slutt søkte han kontakt. Vi har snakket litt om at han skal få være alene når han føler for det, men at han må si ifra hvis han ønsker nærhet. Det er nok nytt for han det også. Heldigvis er han ikke vant til å lukke døra til rommet sitt, så den står oppe, men senga si er det tryggeste stedet han vet om. –men vi får ikke krysse terskelen, den usynlige døra er stengt.
Selv om vi brukte litt ekstra tid i dag, og det var frustrerende og nytt for oss alle tre, gikk det overraskende bra. Vi brukte en og en halv time fra vi ga beskjed om at han skulle gå på do til han faktisk var ferdig med dogåing og vasking. –og vi foreldre klarte nesten å holde oss unna konsekvenser. Vi har litt usikkerhet rundt dette, hvis vi skal styre unna barneoppdragelsen, må vi jo ha noen grenser for det? –men hvor skal de grensene gå?
Pappaen mente jeg belønnet med Ds`en på senga etter stell til tross for at ting ikke gikk sånn vi ville. Belønning skal vi heller ikke ha lenger. –men jeg hadde jo lovt det tidligere i dag, så jeg mente det ikke var belønning. Vi har jo ikke konsekvens og belønning lenger!
Sønnen vår vet ikke at det ikke blir flere konsekvenser i første omgang, vi har bevisst latt være å si noe i redsel av at det blir unødvendig pressing av grenser som vi ikke vet hvor skal gå enda. Vi ønsker å få roet ned.
Vi har i hvert fall unngått utbrudd, og det er superdeilig! –vi får håpe morgendagen blir like bra og at vi får han litt tidligere til sengs! -og at vi får gjort lekser på en fin måte!
Kanskje den nye ordningen gjør at jeg etter hvert får overskudd til å bygge opp favoritt-legoen som han knuste for to uker siden?
Det er søndag 13.06.2010 og dag 2 med forandringer. Det var en blid og fornøyd gutt som våknet opp halv åtte i dag morges!
Det ble litt plunder og heft når vi klokka ni ville at han skulle ta morgenstellet etter å ha kost seg litt med tv, men vi vet at jo lenger tid vi venter, desto vanskeligere blir det. Dessuten liker han å kjøpe avisa på døra, men da er kravet at han er stelt og påkledd.
Jeg fikk han til sist på gli, men vi har sluttet med å skru av tv`en for å unngå provokasjon, så det tok litt tid. Jeg pauset sendingen og skrudde av tv`en med hans velsignelse til slutt.
Han prøvde seg på konsekvens i dag også, og kastet en del ting ned trappa fra andre etasje mens han lurte på hva som ville skje med tingene og informerte oss om at han ikke kom til å ta opp tingene. Han ba oss skru av ”boksen”, noe jeg ga beskjed om at jeg ikke kom til å gjøre. Han fikk til slutt stelt seg og kom ned, det første han gjorde var å skru av ”boksen” og ble så litt trist av sin egen konsekvens. Heldigvis viste det seg at han så på et opptak, så vi fikk satt det på igjen og det gikk bra. Han kledde på seg og har kost seg med frokost. Nå sitter han og koser seg, og vi tar det helt med ro. Det er slutten av skoleåret og begynner å bli lenge siden forrige ferie.
For et kvarter siden ba han om unnskyldning for at han var så sliten i går, men som jeg sa til han at vi så at han var sliten, så det gikk bra. Det blir nok en slakk dag her i dag også, men vi får prøve å få gjort noen lekser i dag. Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå i kveld og i morgen tidlig når det er en ny skoledag!
Nå er kvelden kommet, klokka er ti over ni... det har vært en merkverdig dag i dag. Kvart på fem sa jeg til pappan at jeg ikke helt skjønte hvorfor jeg har vært så fortvila, ting har jo gått så bra! -men det skulle bare gå et kvarter før ting satte igang, og jeg skjønner vel ikke helt hvorfor det skjedde. Det var vel en kombinasjon av at brokkolien lå i sausen og at tallerkenen skulle stå på bordet... Han fikk tatt seg inn etterhvert, etter at ved-dunken ble tømt for ved og det lå klinkekuler utover hele stuegulvet. Han hadde planer om å velte vaskebøtta også, men sa det heldigvis høyt slik at jeg fikk fjernet den og tømt ut vaskevannet. Han løp avgårde når jeg kom for å hente bøtta, trodde jeg skulle bli sinna... men det skal vi jo ikke lenger... vi bare håper at det ikke går ut over dyre ting...
I kveld ble det nok et utbrudd, han har sagt i hele dag at han har vært sliten, noe vi har sett hele helga. Vi fikk til slutt lirka han opp på badet, og var kjempefornøyde. Når jeg skulle gå, holdt han meg fast der han lå i senga og jeg mista balansen. Det hjalp ikke at jeg ba om unnskyldning, så jeg gikk fort ned etter avtale med pappan som var oppe for å si natta. Nå mista han fokus, og skulle gå på meg. Jeg hørte pappan si fra andre etasje at jeg skulle gå meg en tur med en gang, så jeg gikk ut og satte meg på trappa. Sønnen vår var på vei ned trappa med meccano for å slå meg med det. Han landet heldigvis til slutt, men trengte lenge trøst i senga, han har mye triste følelser rundt det å miste kontrollen. Det er et stort nederlag... Jeg fikk heldigvis til slutt avsporet han etter at han hadde kastet alle de faste bamsene i søplekassa si, jeg fant frem de i skapet og han sovnet fornøyd med de han ikke hadde sett på en stund. Når jeg går opp etterpå blir det spennende å se om han har tatt opp favoritten fra søpla igjen. Uansett blir de tatt opp så fort han angrer seg, det er jo bare en papirdunk! ; )
Da får vi satse på at morgendagen blir lys og fin! Jeg er evig optimist, og i morgen blir henvisningen laget! ; )
Skrållan
I dag er en stor dag, og jeg har begynt med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre...nemlig blogging... Jeg trenger å si det jeg har på hjertet, det er altfor mye inni kroppen min. Jeg begynner å bli en dampmaskin med altfor mye trykk...
Utfordringene her hjemme er periodevis store, med en syv år gammel gutt vi ikke har fått ferdig diagnostisert enda. Han ble født altfor tidlig og var underernært, i tillegg holdt han på å dø fra oss ved termindato pga en sykehustabbe. Som et følge av dette har han også intoleranse for flere matvarer, deriblant melk. Vi har hatt periodevis store utfordringer helt siden fødselen.
Nå er vi på vei mot en diagnose, og vi foreldrene tror at Asperger kommer til å bli det vi lander på, men foreløpig viser testene ingenting konkret. Vi har fått beskjed om å behandle han som Asperger i håp om at det skal hjelpe til på veien, og vi ser fram til at han nå kommer inn i BUP-systemet og at han blir ferdig utredet. Det er uholdbart slik det er nå!
Vi hadde en jævlig periode i flere måneder før jul, men med julefreden senket også roen seg, men den har boblet litt innimellom. De siste ukene har det vært mange utbrudd, og vi orker ikke mer. Nå må vi få fortgang, vi taper på det alle tre.
Denne bloggen skal være mine tanker fra vi satt endelig strek og fikk koblet inn mer fagpersonale. Takket være Autismesiden fikk vi tak i mer informasjon som ikke var så klinisk, slik at det blir et lettere hjelpemiddel for oss voksne. Nå håper vi alt skal bli lettere! ; )