I dag er det lørdag 12. juni 2010 og det er første dagen med nytt ”regime”. I går satt jeg alle kluter til, så nå ligger veien foran oss planlagt.
De siste ukene har vært utfordrende med mange utbrudd, det tærer på, og jo lenger tid som går, jo lavere er terskelen for fortvilelse når vi får utbruddene. Vi ser nå at ting eskalerer og sønnen vår på syv år blir mer og mer fysisk mot oss og inventaret, vi trenger hjelp nå…
Ansvarsgruppemøtet som skulle vært ble aldri noe av og vi fikk ikke beskjed. Jeg skjønner hvorfor det ikke ble gjennomført, men ikke hvorfor vi ikke ble informert om dette. Henvisningen til BUP skulle skje etter dette møtet, og når jeg tok tak i det var saksbehandler hos PPT sykmeldt.
Jeg ringte sporenstreks til fastlegen i går, da vi ikke ser at gagner noen med å vente til saksbehandler er tilbake. Hun kastet seg på og har gitt meg time mandag. Jeg ringte også BUP sin vakttelefon for å få litt rådgivning, og fikk beskjed om å levere inn søknaden personlig på tirsdag. Hun skjønte at vi var fortvilet og slitne, og at vi har kjempet en strevsom kamp i altfor mange år. –og hun visste akkurat hvilke spørsmål hun skulle stille for å få en reaksjon, og hun skjønte uten at jeg sa altfor mye. Hun er den første innen det offentlige som har brydd seg om fortiden, og ikke bare nåtiden eller de siste to årene…-og det er hele pakka som nå har gjort at jeg ikke klarer mer i det sporet vi er nå, vi må ha hjelp!
Gode råd fikk vi, og siden go`ungen var utslitt i går og dessuten fikk overnattingsbesøk av bestekompisen, har vi begynt med ny ordning i dag. Det har gått overraskende bra til tross for at det skulle vært en jævlig dag. Ingen utbrudd i hele tatt! ; )
Vi har latt han være i fred i dag, han har kjørt sitt eget løp i tillegg til at vi leide film og han fikk favorittmaten til kvelds. Når leggetid kom, begynte problemene…som vanlig….
”Hvor mange dager må jeg være uten tv for å slå deg, pappa?” var spørsmålet han aldri fikk svar på i kveld. Istede svarte pappaen med at han skulle si ifra når han var klar til å stelle seg. Det gjorde han usikker, for gudene skal vite at det har vært mer enn nok konsekvenser den siste tiden. Konsekvenser det ikke ser ut som om han skjønner og som han ikke lærer av. Det er slutt på konsekvenser nå. Vi skal ikke holde på med barneoppdragelse på en stund etter råd fra BUP, de tror det kan hjelpe oss fram til vi er inne i systemet.
Til slutt endte det med at jeg måtte gå på badet med han, det er gjerne sånn, for han synes pappa er litt streng. I dag tror jeg at han ble satt ut av pappaen sin, og han hørte ganske greit på meg på badet. Han måtte bare ha en ”time-out” når han slo seg. Jeg satt i trappa på utsiden av rommet og til slutt søkte han kontakt. Vi har snakket litt om at han skal få være alene når han føler for det, men at han må si ifra hvis han ønsker nærhet. Det er nok nytt for han det også. Heldigvis er han ikke vant til å lukke døra til rommet sitt, så den står oppe, men senga si er det tryggeste stedet han vet om. –men vi får ikke krysse terskelen, den usynlige døra er stengt.
Selv om vi brukte litt ekstra tid i dag, og det var frustrerende og nytt for oss alle tre, gikk det overraskende bra. Vi brukte en og en halv time fra vi ga beskjed om at han skulle gå på do til han faktisk var ferdig med dogåing og vasking. –og vi foreldre klarte nesten å holde oss unna konsekvenser. Vi har litt usikkerhet rundt dette, hvis vi skal styre unna barneoppdragelsen, må vi jo ha noen grenser for det? –men hvor skal de grensene gå?
Pappaen mente jeg belønnet med Ds`en på senga etter stell til tross for at ting ikke gikk sånn vi ville. Belønning skal vi heller ikke ha lenger. –men jeg hadde jo lovt det tidligere i dag, så jeg mente det ikke var belønning. Vi har jo ikke konsekvens og belønning lenger!
Sønnen vår vet ikke at det ikke blir flere konsekvenser i første omgang, vi har bevisst latt være å si noe i redsel av at det blir unødvendig pressing av grenser som vi ikke vet hvor skal gå enda. Vi ønsker å få roet ned.
Vi har i hvert fall unngått utbrudd, og det er superdeilig! –vi får håpe morgendagen blir like bra og at vi får han litt tidligere til sengs! -og at vi får gjort lekser på en fin måte!
Kanskje den nye ordningen gjør at jeg etter hvert får overskudd til å bygge opp favoritt-legoen som han knuste for to uker siden?
Det er søndag 13.06.2010 og dag 2 med forandringer. Det var en blid og fornøyd gutt som våknet opp halv åtte i dag morges!
Det ble litt plunder og heft når vi klokka ni ville at han skulle ta morgenstellet etter å ha kost seg litt med tv, men vi vet at jo lenger tid vi venter, desto vanskeligere blir det. Dessuten liker han å kjøpe avisa på døra, men da er kravet at han er stelt og påkledd.
Jeg fikk han til sist på gli, men vi har sluttet med å skru av tv`en for å unngå provokasjon, så det tok litt tid. Jeg pauset sendingen og skrudde av tv`en med hans velsignelse til slutt.
Han prøvde seg på konsekvens i dag også, og kastet en del ting ned trappa fra andre etasje mens han lurte på hva som ville skje med tingene og informerte oss om at han ikke kom til å ta opp tingene. Han ba oss skru av ”boksen”, noe jeg ga beskjed om at jeg ikke kom til å gjøre. Han fikk til slutt stelt seg og kom ned, det første han gjorde var å skru av ”boksen” og ble så litt trist av sin egen konsekvens. Heldigvis viste det seg at han så på et opptak, så vi fikk satt det på igjen og det gikk bra. Han kledde på seg og har kost seg med frokost. Nå sitter han og koser seg, og vi tar det helt med ro. Det er slutten av skoleåret og begynner å bli lenge siden forrige ferie.
For et kvarter siden ba han om unnskyldning for at han var så sliten i går, men som jeg sa til han at vi så at han var sliten, så det gikk bra. Det blir nok en slakk dag her i dag også, men vi får prøve å få gjort noen lekser i dag. Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå i kveld og i morgen tidlig når det er en ny skoledag!
Nå er kvelden kommet, klokka er ti over ni... det har vært en merkverdig dag i dag. Kvart på fem sa jeg til pappan at jeg ikke helt skjønte hvorfor jeg har vært så fortvila, ting har jo gått så bra! -men det skulle bare gå et kvarter før ting satte igang, og jeg skjønner vel ikke helt hvorfor det skjedde. Det var vel en kombinasjon av at brokkolien lå i sausen og at tallerkenen skulle stå på bordet... Han fikk tatt seg inn etterhvert, etter at ved-dunken ble tømt for ved og det lå klinkekuler utover hele stuegulvet. Han hadde planer om å velte vaskebøtta også, men sa det heldigvis høyt slik at jeg fikk fjernet den og tømt ut vaskevannet. Han løp avgårde når jeg kom for å hente bøtta, trodde jeg skulle bli sinna... men det skal vi jo ikke lenger... vi bare håper at det ikke går ut over dyre ting...
I kveld ble det nok et utbrudd, han har sagt i hele dag at han har vært sliten, noe vi har sett hele helga. Vi fikk til slutt lirka han opp på badet, og var kjempefornøyde. Når jeg skulle gå, holdt han meg fast der han lå i senga og jeg mista balansen. Det hjalp ikke at jeg ba om unnskyldning, så jeg gikk fort ned etter avtale med pappan som var oppe for å si natta. Nå mista han fokus, og skulle gå på meg. Jeg hørte pappan si fra andre etasje at jeg skulle gå meg en tur med en gang, så jeg gikk ut og satte meg på trappa. Sønnen vår var på vei ned trappa med meccano for å slå meg med det. Han landet heldigvis til slutt, men trengte lenge trøst i senga, han har mye triste følelser rundt det å miste kontrollen. Det er et stort nederlag... Jeg fikk heldigvis til slutt avsporet han etter at han hadde kastet alle de faste bamsene i søplekassa si, jeg fant frem de i skapet og han sovnet fornøyd med de han ikke hadde sett på en stund. Når jeg går opp etterpå blir det spennende å se om han har tatt opp favoritten fra søpla igjen. Uansett blir de tatt opp så fort han angrer seg, det er jo bare en papirdunk! ; )
Da får vi satse på at morgendagen blir lys og fin! Jeg er evig optimist, og i morgen blir henvisningen laget! ; )
Skrållan